------------------------
Kulturarbeid, dugnad eller profesjon?

Artikkel i Varden 10.5.2014 av Jorunn Sem Fure, direktør Telemark Museum

Når vi drar til frisøren, til bilverkstedet, eller til banken, betaler vi det tjenesten koster og vi forventer å møte et menneske som har hårklipp, bilservice eller banktjenester som profesjon. De har gått på skole og skaffet seg en kompetanse som vi alle trenger og er med å betale for gjennom bruk. Denne logikken overfører vi også til deler av kulturlivet. Når vi er i teateret eller på en konsert aksepterer vi å løse billett. Vi vet at skuespillere, regissører, dirigenter og musikere har høy utdanning, er profesjonelle. Det koster å drive den bedriften et teater eller et symfoniorkester er, og full offentlig finansiering av utøvende kunst er knapt tenkelig. Innen store deler av kulturlivet utgjør fremdeles frivillighet, engasjert amatørskap og dugnadsfinansierte tjenester enten hele eller deler av basisen for virksomheten. Skolekorps er avhengig av foreldre og støttespillere, men den individuelle instrumentopplæring og i regelen også dirigentrollen utøves av lønnede profesjonelle.
Når det gjelder museum har grensene mellom frivillighet, amatørskap og profesjonalitet tradisjonelt vært flytende.  Det er fortsatt en viss manglende forståelse for hvilke krav til profesjonalitet et museum må oppfylle for å fortjene betegnelsen. Museer er ikke bare publikumstilbud i form av åpne dører til utstillinger. De er også kulturbevarings- og forvaltningsbedrifter.  
Mange lokale museer ble i sin tid etablert av idealistiske samlere for å ta vare på viktige aspekter ved vår felles kulturarv og redde den fra ødeleggelse eller glemsel. De er bygget opp på dugnad og idealisme og langsomt fikk de deler av driften sikret ved å komme inn på kommunale og fylkeskommunale budsjetter, eller også statsbudsjettet. En stor nasjonal museumsreform for noen år tilbake krevde sammenslåing slik at staten skulle kunne forholde seg til færre, men større enheter. Et krav om økt profesjonalisering fulgte, og dugnadsinnsatsen ble mindre relevant. Som leder av det som etter dette ble Telemarks største kulturbedrift og kulturarbeidsplass har jeg et stort privilegium gjennom daglig å samhandle med mange medarbeidere som har enten en fagutdanning eller betydelig erfaring og realkompetanse innen et stort spekter av fag områder; kunsthistorie, arkeologi, historie, etnologi, lafting, antikvarisk malingsteknikk, fotobevaring, arkivering, tekstilkonservering, museumspedagogikk, utstillingsdesign og mye annet. De som administrerer økonomien og betjener telefonen, og de som rengjør må også ha spesialkunnskap om den bedriften de er ansatt i, for å tilpasse arbeidsrutiner til de spesielle krav denne arbeidsplassen stiller.
Alle museene i Telemark forvalter sentrale deler av vår felles kulturarv, og alle yrkene trengs for at også fremtidens generasjoner skal ha tilgang til den materielle kulturarven museet forvalter. De fleste møter museet i form av en utstilling, en omvisning eller et arrangement. Man aksepterer at det betales inngangsbillett og forventer å bli møtt med profesjonalitet i publikumsmottak, formidling og tilrettelegging. Dette representerer bare toppen av isfjellet av oppgavene i museumshverdagen. Vedlikehold, restaurering, registrering, digital publisering og kunnskapsproduksjon, tar tid og koster penger. Det er lite synlig utad, men er helt nødvendig for å ha et kvalitetsprodukt å vise publikum når vi åpner dørene. Her trengs det profesjonalitet i alle ledd.  Forvaltnings- og driftsansvaret i moderne museer kan ikke være avhengig av dugnadsbasert arbeidskraft med tilfeldig kompetanse. For noen dager siden toget en gjeng russedress- kledde ungdommer forbi vinduet mitt på vei inn i museet på Søndre Brekke for å høre historien om husets beboer i 1814, Niels Aall og hans rolle i den dramatiske sommeren 1814.
17. mai- grunnloven ble utfordret gjennom krig med Sverige, men deretter befestet gjennom Mosse – konvensjonen gjennom dyktig forhandlinger ledet av denne altfor lite kjente Skiensmannen. Den storpolitiske internasjonale dramatikken, historien om nødsår og sult, og politisk handelkraft og demokratisk klarsyn grep 18-åringene som fortsatte å diskutere livlig etterpå. Historien var blitt relevant, spennende og aktuell. Det gir meg et håp om at også neste generasjon forstår verdien av å opprettholde kunnskapen om historien og bevare kildene til den. Det forutsetter et solid utdanningstilbud i Telemark innen relevante kulturfag, og at det finnes kompetansearbeidsplasser i kultursektoren etter eksamen. Selv om frivillighet og engasjement fortsatt bør og kan spille en viktig rolle, kan vi ikke tro at så viktige oppgaver lar seg basere på frivillighet og dugnad. Telemark trenger flere kunnskaps- og kulturarbeidsplasser.  
Fordi kulturarven fortjenter det!
 

Vil du benytte sommerens tilbud ved Telemark museum finner du mer om det ved å klikke her.