I manuset til den nye boka om Egelands Verk skreiv Andreas Vevstad blant annet følgende:

Mange spør om Egelands Verk påverka liv og levemåte i sjølve bygda. Økonomisk sett hadde det stor verknad, for det var ikkje få pengar det førte til bygda (….)
Det ser ikkje ut til at Egelands Verk hadde større verknad på sjølve folkelivet. Det er lite påverknad i bygdemålet, og ingen framande kulturelement kan førast tilbake til verkstida. Verket og bygda levde kvart sitt liv.

Så langt Andreas Vevstad. Allerede i formuleringene hans her kan vi lese litt om holdningen han hadde til dette temaet. Verket er ikke en del av bygda, og det verket måtte føre med seg er ”fremmed” – han skriver også seinere i boka om verket som en stat i staten. Og han er ikke den eneste som har oppfattet og formulert det slik. Historikeren Anne-Hilde Nagel skrev for eksempel i 1986 at ”bergverkene kom til å skille seg markert ut fra jordbrukssamfunnet omkring”. Og jeg har nok selv brukt liknende formuleringer både i omvisninger og foredrag.

Egelandsverkjuni08Dette syntes jeg var et spennende utgangspunkt for å se nærmere på dette med forholdet mellom et jernverk og et lokalsamfunn.

For hva skjer egentlig når et jernverk opprettes og en sirkumferens blir fastsatt?

Og hvordan utvikler det seg over tid?

Kan vi påvise konkrete effekter av lokaliseringa og drifta av et jernverk i måten folk lever på, i de økonomiske, sosiale eller kulturelle mekanismene og omgangsformene i samtida eller ettertida? Eller er ”verket” helt skilt fra ”bygda” slik Vevstad antyder?

Og hva er det i så fall som skiller?

Kanskje påvirkes lokalmiljøet på en eller flere måter av at jernverket ligger der (eller omvendt; kanskje påvirkes verket av bygda det ligger i?) – men i så fall hvordan?

Kan vi eventuelt spore noen ”annerledeshet” eller andre effekter den dag i dag – over 100 år etter at det vi forstår som ”jernverkstida” i norsk historie ebbet ut?

(Jeg er ingen forsker, og det er ikke mange som har forsket eller skrevet noe om disse temaene. Jeg er formidler – jeg jobber med å trekke fram, nyansere, presentere, forklare – og kanskje problematisere – mange ulike temaer knytta til jernverksdrift og jernverksfolk. Slik mange av dere som er knytta til miljøet rundt Egeland også gjør. Og vår jobb som formidlere blir mer spennende, synes jeg, for hvert nytt spørsmål som kommer – enten vi formulerer det sjøl eller får det kastet fram av andre.

Det jeg presenterer her i dag er helt og fullt mine betraktninger – basert på ting jeg har lest, ting jeg har fundert over, ting folk har fortalt meg, og paralleller jeg har trukket til andre fenomener.  - Og det handler altså ikke spesielt om Egelands Verk, for det er det mange her som kan mer om enn meg…)

Når man leser lokalhistorie møter man ofte generelle utsagn av typen ”Jernverkene påvirket landskap og folk” eller ”Eidsfoss jernverk påvirket mennesker og landskap i et stort område”. Disse konkrete eksemplene har jeg funnet på internett i beskrivelser fra Vestfold. Og det fins mange tilsvarende, også i litteraturen. Men stemmer det? Og hva har egentlig skribenten ment, hvis vi skal prøve å være litt mer konkrete? Og hva tenker vi som lesere på når vi ser ordet ”påvirket”?

Kanskje tenker vi først på dette med sirkumferensen – at jernverkseierne på en eller annen måte grep inn i folks hverdag og yrkesaktivitet ved – i større eller mindre grad - å dirigere, kreve, forlange, ta seg til rette. Og da er det kanskje arbeidet med kolbrenninga som først ”rinner oss i hu” i vår skogrike landsdel? Og kampen om tømmeret?

Eller kanskje tenker vi på endringene i det fysiske miljøet, forårsaket bl.a. av gruvedrift og hogst?

Noen ser kanskje for seg et indre bilde som likner det vi har hørt eller lest eller sett fra Røros (som riktignok ikke var et jernverk, men et kobberverk); mange og dype gruver, avskoging, svære slagghauger, sur røyk, tyske fagfolk og gloser, malmkjøring med okser og tallrike utslitte arbeidere??

Det begrenser nok forestillingsevnen for oss at vi ikke har så mange jernverk bevart i fysisk forstand, at de fleste av dem ble lagt ned for rundt 150 år siden, og at vi heller ikke har noen skjønnlitterær forfatter som har skrevet historisk og levende fra jernverksmiljøet på samme vis som Falkberget gjorde fra kobberdrifta på Røros.

Jernverkene var dessuten ulike – både når det gjaldt størrelsen, hvordan de var plassert i forhold til eksisterende bosetting, og hvor lenge de var i drift.

Og nettopp av den grunn blir slike generelle utsagn som jeg nevnte litt meningsløse.

Men det betyr ikke at vi ikke vet noe om dette.

For selvsagt er det dokumenterbare eller målbare effekter på ”landskap og folk” rundt et jernverk. For selv om jernverkene som nevnt var ulike hadde de mange fellestrekk.

Jeg skal forsøke å systematisere noen av disse effektene i norsk sammenheng:

    For det første: Jernverket kommer inn som et nytt og ganske ukjent element i et førindustrielt bondesamfunn, og i norsk sammenheng er det aldri initiert eller eid av lokale bønder. Det var embetsmenn og kjøpmenn som klarte å skaffe kapitalen, og som hadde kontakter nok til å få de nødvendige tillatelser. Jernverket krevde plass, energi, skog, transportveier og arbeidskraft. (Jonas Hanssen, som skrev om Egelands Verk for over 100 år sia, sier det så sterkt som at jernverkene oppsto ”på andre næringsveiers bekostning” (jordbruk, trelasthandel).) Verket representerer en produksjon som både teknisk og økonomisk skiller seg fra primærnæringene. Alt dette påvirker selvsagt omgivelsene, selv om starten kunne være ”smålåten” nok når det nye møtte det bestående, slik Yngvar Hauge har beskrevet det fra Bærums Verk:

”Inn i dette samfunnet (altså bondesamfunnet langs elva Lomma) ordnet etter ufravikelig lov og grunnfestet overlevering kom jernverket som et fremmed element. At det lille hyttmannskapet ingenting kunne utrette mot verdensfornuften, sier seg selv; tilmed den mektige Gabriel Marcelis sto avmektig. Derfor hadde eiere og geseller ikke annet å gjøre enn best mulig å innpasse verket og seg selv i bygdens ramme.” (s. 41 i Bærums Verks historie)

    Dette nye og fremmede elementet som skulle ”innpasses i bygdas rammer” kunne i alle fall gi folk i bygda nye muligheter til fast arbeid og kontante inntekter. (For Egelands del kan vi se at bøndene vektla dette mer enn de eventuelle ulempene allerede ved etableringa; de ønsket verket velkommen under henvisning til de positive virkningene som de mente at jernverksetablering hadde hatt i nære områder både i øst og vest. De samme bøndene er seinere i stadige konflikter med verket, men protesterer likevel iherdig mot eventuell nedleggelse.)

    Jernverket representerer jo vitterlig en stor pengeøkonomi, og selv om den enkelte bonde eller arbeidskar ikke nødvendigvis ser så stor andel av dette, blir han og familien en del av et økonomisk system som er annerledes enn det de kjenner fra tidligere.

    Det neste vi med stor sikkerhet kan påvise, er at det kommer innflyttere - fremmedfolk. De kommer til verket, men merkes nok også i bygda. Først og fremst en jernverkseier og hans familie, dernest oftest en forvalter eller en eller flere fullmektiger, og dessuten ofte fagfolk og spesialarbeidere som heller ikke kan rekrutteres lokalt i starten. En del av disse enkeltpersonene eller slektene kommer i perioder fra utlandet, først og fremst fra Sverige og Storbritannia, og mange flytter eller sprer seg fra verk til verk gjennom tiårene. (Et kjent eksempel her på Egeland er den såkalte Gasmann-slekta som Oddbjørn Johannesen har jobbet mye med.)

    Den neste påstanden jeg mener å ha belegg for er at eierstrukturen i verkets sirkumferens har en tendens til å endre seg. Verket overtar eiendom for gjeld, eller kjøper opp eiendom, først og fremst for å sikre tilgang på skog til trekull, og ofte også sagbruksvirksomhet, og dessuten fordi man trenger boliger/plasser til arbeidsfolk.  Dette er imidlertid ikke enestående for jernverksområdene, men skjer også i andre skogområder der for eksempel tømmer og trelast blir hovednæring.

    Sirkumferenssystemet er derimot enestående for verkene, og innebærer helt klart en vesentlig påvirkning. Innenfor sirkumferensen gjelder særlover, og både høy og lav har krav på særbehandling i diverse sammenhenger – på godt og vondt. Sirkumferensrettighetene og privilegiene griper inn i selveiende bønders disposisjon av egen arbeidstid og egen eiendom. (Historikeren Anne Hilde Nagel sier det slik: Den frie bonde som blir sirkumferensbonde, blir i prinsippet tvangsarbeider på jernverket!) Dette må vi nok kunne si at i alle fall for Egelands vedkommende må ha gitt almuen en mer enn alminnelig stor erfaring med og kunnskap om lovverk og rettsvesen…

Det er ikke få tvister som omtales i litteraturen om Egeland, enten det dreier seg om kolbrenning, transport, lønnsutbetalinger, kjerketilhørighet eller flytting av verket. Ser vi på jernverkene som helhet, er disse tvistene og konfliktene nesten alltid til stede rundt et jernverk, men i varierende grad avhengig av eierens disposisjoner og økonomiske konjunkturer.

    Som den siste og kanskje viktigste målbare effekten må vi trekke fram kolbrenning og transport av kol og malm. Dette blir med nødvendighet alltid en stor virksomhet i jernverkets sirkumferensområde, og er noe som helt klart påvirker både folk og landskap langt utenfor selve verksområdet. Tor Bjørvik har regnet på arbeidsinnsatsen som skulle til for Fritzø Jernverk i Larvik i en artikkel til Fortuna nr 4 (Næs Jernverksmuseum). Hans tall viser at antall årsverk som krevdes bare til transporten, var like stort som det antall årsverk som gikk med for å holde selve verket og jernproduksjonen i gang. I tillegg har han regnet ut at det går med ca 1 årsverk pr 50 lester trekol til å hogge og lunne virke, og bygge og brenne miler. Fritzø – som var landets største jernverk – brukte på det meste opptil 30.000 lester kol pr år, noe som altså tilsvarer 600 årsverk, eller rundt regnet 4 ganger flere årsverk enn selve produksjonen. Og de aller fleste kølabrennere og transportarbeidere var lokale innbyggere innafor sirkumferensen, med annen virksomhet ved siden av. Altså berørte dette ennå flere enkeltpersoner og familier enn hva antall årsverk kan fortelle oss. Det er vanskelig å forestille seg at skogsdrift og transport av et slikt omfang, og betalingen det førte med seg, ikke skulle påvirke også det sosiale og kulturelle klimaet i bygdene rundt jernverket.

Alle besværlighetene som de fleste verkene opplevde i perioder for å skaffe seg nok tømmer og kull, og nok folk og hester til å kjøre, bidro trolig ikke bare til rettssaker, men også til kontakt og samhandling mellom verket og bøndene, i tillegg til at det i perioder var et viktig bidrag til bygdas økonomi – spesielt for dem som hadde skog som ikke uten videre var egnet til sagtømmer.

Når det gjelder det fysiske miljøet, er det nok slik at verken i Vestfold eller her på Agder ble milehogsten noen gang større enn tilveksten. Men det er klart at når produksjonen var på topp ved verket, samtidig som det ble tatt ut betydelige mengder tømmer til eksport og skipsbygging, kunne store områder lokalt oppleves som snauhogde og avskoget i perioder.

(En aller siste fysisk påvirkning bør vel også nevnes for Agders vedkommende, og det er tettsteds- eller bydannelsen. Jernverkene trengte laste- og lossemuligheter, og disse jernverkshavnene utviklet seg gjerne til tettsteder eller nye byer, ofte i konkurranse med og til irritasjon for de allerede eksisterende byene langs kysten. Egelands verk og Søndeled, Næs verk og Tvedestrand, Frolands verk og Grimstad er eksempler på en slik utvikling.)

Så kommer vi til det litt mer ”ulne” området av generelle påstander.

Jeg skal ta fram noen eksempler på utsagn som kan være vanskeligere å påvise eller måle effekten av, og som det kanskje er grunnlag for å undersøke videre i tida framover:

Vi går tilbake til start – til overskriften: ”Et jernverk er en stat i staten”.

Det er en formulering vi ofte møter. Og det er ikke vanskelig å finne argumenter for dette, men det kan være desto vanskeligere å påvise hva det egentlig innebærer for folk – både for de som tilhører ”verksstaten” og for de utenom. Som produksjonsenhet er jernverket både administrativt og juridisk skilt fra bygda. Verkene får egne skoler og fattigkasser, verksarbeiderne betaler ikke skatt, og er fritatt for utskriving til militærtjeneste. Og som jeg tidligere har nevnt – verksfolkene er ikke sjøleiere, men leilendinger eller husmenn under verket, og som sådanne prisgitt verkseierens sosiale sinnelag. Når et jernverk er i jamn drift over en viss tid, er arbeidsstokken svært stabil, noe også Andreas Vevstad påpeker, og det faglige miljøet er i all hovedsak sjølrekrutterende. Det var ”eit samfunn med sine eigne lover og sin eigen logikk” skriver Lasse Trædal i boka si fra Næs.

Sosialt er gjerne jernverksmiljøet sprikende og sammensatt, ofte preget av større sosiale ulikheter enn det omkringliggende bygdesamfunnet, og med en ”eneveldig” jernverkseier med stort og patriarkalsk ansvar for sine arbeidere og deres familier. De ulike yrkesgruppene eller funksjonene på verket skilte seg tydelig fra hverandre både i anseelse og lønn.

Samtidig er det selvsagt kontakter og samhandling og et gjensidig avhengighetsforhold mellom bygda og et etablert jernverksmiljø, og også jernverkene påvirkes av de generelle konjunkturene og av mange andre utenforliggende faktorer – noen lokale, andre nasjonale og til og med internasjonale. Også en selvstendig og eneveldig stat må forholde seg til sine naboer!

Vi møter også stadig oppfatningen om at jernverksmiljøet og menneskene der preges av en form for ”annerledeshet” i forhold til bygdemiljøet.

Basert på det jeg til nå har gått gjennom er det kanskje ikke så usannsynlig – men hva består egentlig annerledesheten i? Og hvor viktig er det å påvise og fastholde den?

Er det ”bare” det velkjente behovet for å definere ”oss” og dem” som kommer til uttrykk, eller ligger det andre ting i det?

I litteraturen kan man få inntrykk av et litt selvmotsigende forhold: Jernverket var på den ene sida en teknisk og faglig avansert produksjonsenhet som var viktig for ”konge og fedreland”, men på den andre sida kan vi ane at det etablerte bygdesamfunnet satte opp et slags ”mentalt forsvarsverk” mot dette samfunnet bl.a. ved å betrakte verkensfolk som litt mindre verdt enn seg sjøl. Dette er vanskelig å påvise, men kommer til uttrykk i enkelte samtidige kilder eller i minnestoff. Ett av argumentene MOT flytting av Egelands Verk i 1804 (fra Ole Sørensen, tidl lensmann, eier av Store Søndeled) var at flytting av et helt verks folk og familier ”i henseende til sædeligheten kunde medføre meget forførelse og mangeslags fortredeligheder som vi hidtil har været ukjendte med” (og kullstøv på kjerka var heller ikke ønskelig…).

Underforstått: verkensfolk representerer en lavere moral enn andre…

Minnestoff fra Næs Verk som forteller om skolesystemet antyder at verksungene opplevde noe av det samme hundre år seinere – ungene fra de omkringliggende gårdene så ned på dem som gikk på verksskolen. Men verksfolkene var definitivt ikke uten stolthet over eget verk og egen betydning. Verksfolk fra ulike steder har fortalt om hvordan de har opplevd seg sjøl og sitt verk som noe spesielt i positiv forstand, og hvordan tradisjoner, arv av yrke, og faglig stolthet har preget miljøet. Dette var deres miljø, der behersket de verden.

Erling Christensen, f. 1906, har skrevet om barndommen sin i Bråtagata på Eidsfoss:

Vi lyttet når voksne folk snakket om arbeidet og sin situasjon, og sammen med det vi så og opplevde når vi fløy rundt i verkstedene ga det oss en forståelse av hva det ville si å være arbeidsmann. Det ga oss en tilhørighet. Det falt naturlig at Verket med tiden også skulle bli vår arbeidsplass. Her skulle en leve, her skulle en ta over etter far. Verden utenfor var ukjent og skremmende, her var det trygt og kjent.

(Det er forresten lite som tyder på at verksfolk opplevde innflyttere som noe problematisk. Utenlandske arbeidere som ble værende ble raskt en del av miljøet, man hadde felles faglige erfaringer og felles levekår, og de som kom tilpasset seg tilsynelatende raskt, selv om de nok kunne lengte hjem i perioder.)

Den neste påstanden jeg vil nevne handler om eierforholdene og det patriarkalske systemet som preget verksmiljøene. Mange er enige om at et slikt system med tydelig sosial lagdeling, og en stor grad av ufrihet og underdanighet ”gjør noe med folk” – men hva?

Historiene vi hører og leser kan tyde på at det også her var delte meninger blant verksfolket sjøl. Noen trivdes med den relative tryggheten og forutsigbarheten som lå i et tradisjonsrikt og kjent system, andre plagdes med å måtte underordne seg, smiske, krype og stå med lua i handa ved enhver anledning…. Helt fra starten var det et klart siktemål for eksempel med verksskolene, at de skulle formidle holdninger som bidro til å opprettholde og godta de eksisterende maktforholdene. Slik var ”naturens orden” på verket.  Dette var for så vidt ikke spesielt for verksmiljøene. Men det var også rom for å utdanne seg videre for dem som hadde et godt utgangspunkt – vi kan finne mange eksempler på at verkseierne var opptatt av å gi enkeltungdommer kunnskaper og utviklingsmuligheter som verket kunne ha nytte av.

Vi skal også huske på at ufriheten og de relativt fattige kårene som mange levde under i verksmiljøene på 17- og 1800-tallet heller ikke var enestående. Husmannsvesenet var utbredt over hele landet, og både storbønder, væreiere og store skogeiere kunne være likeså strenge herrer som jernverket. Diskusjonen om hva dette har betydd for mentalitet og ansvarsfølelse hos folk går fortsatt høyt i mange lokalsamfunn både på Østlandet og i Nord-Norge.

Når vi kommer fram til tida rundt 1900 var imidlertid dette et system som for det meste var borte. Holdningene hang likevel igjen hos folk, ikke minst på Næs der jernverket fortsatt var i drift. Gustav Eriksen fra Nes verk har fortalt til Lasse Trædal at (s. 91): ”Dei var ageredde folket på verket ser du. At dei måtte gå ifra husene, det var det dei frykta mest”.

Ei som gifta seg til verket på 1900-tallet beskriver miljøet på Nes Verk som gammeldags, med en inngrodd respekt for eierfamilien, men likevel koselig, gildt, med et godt naboskap, og med en spesiell humor.

Det verksfolkene i alle fall hadde, i motsetning til andre husmenn, var fagkunnskap.

I hvilken grad fikk disse fagkunnskapene ringvirkninger i lokalsamfunnet? Var det utveksling – formelt eller uformelt - av fagkunnskap mellom verket og bygda på noen måte? Og her er vi virkelig inne på spekulasjonenes område, for dette er det vanskelig å finne kilder til.

(Jeg veit at mange her i Gjerstad for eksempel har spekulert på om interessen for og kunnskapen om knivsmiing har sammenheng med jernverket. Det skal ikke jeg uttale meg om, men noen litt tilfeldige stikkprøver i folketellinger her og der avslører i alle fall ikke nevneverdig flere smeder i bygder rundt jernverkene enn det er andre steder på samme tid. Men knivarbeid er jo mer av en fritidssyssel, så hvor inspirasjonen kom fra kan sikkert diskuteres! Selv om vi må huske på at det fantes gode og aktive knivsmeder også i bygder langt fra jernverkene….)

Vi kan på en mer generell basis fundere over i hvilken grad kunnskaper, ideer, teknologi osv overføres fra verket til det omkringliggende samfunnet. Kanskje er det slik at mye av det som foregikk på verket var ”lite brukbart” eller ”lite relevant” for bygdemiljøet? Vi veit i alle fall at fagkunnskapene til en viss grad kom til nytte i nyere industri. Der verkene gikk over til å bli støperier, eller trelastbruk, fulgte mange verksarbeidere med. Og i Aust-Agder veit vi jo at mange fra Nes Verk for eksempel havnet på Pusnes. Der var de ettertrakta fordi de var faglig dyktige.

Vi veit også at det var et visst ”sambruk” av dyktige håndverkere rundt verksmiljøet. Treskjærerne skar jo ikke bare ovnsmodeller, de skar også for eksempel kirkeinteriører og andre utsmykninger i bygdene omkring.

Yngvar Hauge forteller fra Ulefoss Jernverk i tida rundt 1800 (s. 94):

Av faste håndverkere utenom belgmaker, byggmester, snekker og murer hadde man også skomaker og skredder. Ja, det var praktisk talt ikke den ting av alminnelig håndverksarbeide som ikke kunne utføres på verket. (--) Det omtales dessuten ved flere leiligheter håndverkere som på grunn av sin dyktighet nyter høy anseelse, og som også økonomisk skaffet seg et meget godt utkomme ved arbeide for folk utenfor verket.

Og dette kunne nok også fungere ”motsatt”, altså at bygdas håndverkere hadde oppdrag for verket eller verkensfolk. En hjulmaker i bygda kunne for eksempel være god å ha når kanoner fra jernverket skulle utstyres med understell og hjul.

Men nå må jeg vel prøve å samle noen tråder og nærme meg en avslutning og noen konklusjoner.

Ja – et jernverk var en stat i staten – et samfunn for seg sjøl. Men med kontakter og avhengighetsforhold til sine naboer.

Ja – jernverkene var patriarkalske samfunn der verkseieren var pater familias og ikke alltid godt likt. Men selv arbeidsfolka på Pusnes med nybygde hus og faglig stolthet hadde bilde av Jacob Aall på stueveggen!

Ja – kolbrenninga satte spor i land og folk, og kolleveransene var pålagt tvangsarbeid. Men det var samtidig en ny inntektskilde som bidro til økonomisk vekst i mange bygder fra siste del av 1700-tallet.

Denne tvedtydigheten preger nok svaret på de fleste spørsmålene vi kan finne på å stille om forholdet mellom jernverk og lokalsamfunn. Et jernverk var i sin natur et nymotens, fremmed element, det var teknologisk utvikling og framskritt hand i hand med sosial lagdeling og patriarkalske tradisjoner. Og dette har gitt grobunn for oppfatninger om annerledeshet, stolthet og identitet.

Den kulturarven jernverkene har lagt igjen i bygdene som huset dem, og i menneskene som stammer fra de gamle verksslektene, er etter min oppfatning noe mer og noe annet enn det Vevstad ser når han sier at det var små virkninger på folkelivet. For i 2008 ser vi at stoltheten og identifikasjonen er blant det som har levd videre. Bygdefolket rundt de gamle verksområdene er opptatt av å ta vare på historien fra jernverkstida, og etterkommerne av verksarbeidere er stolte av å kunne si at de er av verkensslekt.

Og dermed kan vi kanskje konkludere med at verket og bygda til sist likevel slett ikke lever hvert sitt liv, men at verkshistorien og bygdehistorien er vevd sammen og kommer til uttrykk gjennom engasjement og interesse, gjennom bevaring av verksmiljøer og verkshistorie, og gjennom gode arrangementer og spennende bokutgivelser.

Takk for meg.

Heidi Arild

Museumspedagog på Næs Jernverksmuseum

Juni 2008