høybu2Frem til 2.verdenskrig var det vanlig å høste gras i utmark. Dette var en viktig del av forhøstinga, og stod for en god del av det totale forbehovet i løpet av vinteren. Det var tilgang på vinterfor som begrenset husdyrholdet for de fleste bønder. Det var engskoger(skoger med urter og gras i feltsjiktet), og myrer som utgjorde de viktigste slåttarealene.
Slåtten startet gjerne i siste del av juli, og kunne vare til langt ut i september. Gresset ble tørket og lagret i høybuer, for å bli kjørt hjem med hest og slede om vinteren.

Tradisjonell ljåslått ble utført i mange hundre år. Graset ble helst slått tidlig om morgenen, mens det fortsatt var dogg i graset. Det var da lettere å slå. Slåttekarene gikk i skårgang, den beste først, og så fulgte flere etter. Kvinnfolka vendte graset for tørk på marka.
Om det kom regn satte karene høyet i såter. Siden ble det transportert til høybuer, eller satt i høystakk på en tørr plass i terrenget. Høyet ble transporter med hest, eller ved at de bar store kjemmer holdt sammen av riva. Det var vanlig at slåttefolket overnattet i høybuene.

I dag er tradisjonell utmarkslått opphørt, og arealer som tidligere ble slått gror igjen med skog og kratt.

Fone- Byholt- Haugeto Grunneierlag har med dette sørget for at nye generasjoner kan sette seg inn i hvor viktig skogslåtten var for å få nok mat til dyra.