Svaret vi sendte var dette:

"Helge Dalen har sendt mailen din over til meg. Varsel eller kast er en type av fornminner/kulturminner som finnes mange stader. De ligger ved gamle ferdselsveger, ser vanligvis ut som en liten haug, og det er knytta sagn/historier til dem. I de fleste tilfellene forteller sagnet  at det engang ble drept en person der, som ble begravd der kastet er.

Sagnet som knyttes til kastet ved Uvdalsveien er i så måte typisk. Ordet "kastet" viser til en skikk som var vanlig ved passering av en slik haug: folk pleiden å kaste en pinne eller en liten stein på haugen.  Det skulle beskytte den som passerte, og forhindre at den som var  begravd der viste seg.
Ordet "varsel" viser til at en ved passering kunne oppleve at den som var begravd der viste seg som gjenferd, og det varslet oftest at noe ille kunne skje. Veier der det finnes varsler/kast har vært brukt i årtusner. Folk har farta der, og ting har hendt. Det er ikke uvanlig å finne gravminner av ulike slag, oftes er de nok fra førkristen tid. Typisk har de form av en steinsamling, den behøver ikke å være så veldig stor, men kan også være en tydelig gravhaug. Skottegrava i Digerdal er et typisk eksempel, I Bispeveien mellom vet jeg om tre slike førkristne graver, Bispestolen ved Biskopmyra er en av dem. Ved Gunnustad var det et varsel like ved der den gamle veien til Røysland går under jernbanelinja.

Vennlig hilsen

Olav Ulltveit-Moe

PS Det kan være nyttig å skille mellom sagn og historie. Et sagn kan ha ei historisk kjerne, men detaljene er gjerne nødvendig "pynt" for at fortellingen skal bli god. Bevis for at varselet du har fotografert skal ha bakgrunn i en konkret hendelse finnes ikke."
Teksten på tavla inneholder nok en liten feil. Det å kaste en pinne (eller stein) på varselet hadde nok ikke noe med forakt å gjøre, men var ment som en forsikring for mulige farer. Slik sett er det sansynligvis riktigere å se handlingen som et offer.

Olav Ulltveit-Moe