Først skal jeg si litt om vasssdraget og gi ett tilbakeblikk. Så litt om tømmerfløting.

Om vi tar utgangspunkt øverst på Drivheia står en og ser ned mot begynnelsen av to viktige vassdrag. Når en ser mot Moskam og Kabrettstea ser en området som renner ned mot Gjerstad og ender ut i sjøen med Søndeled. Om en følger myrdraget ned hit fra Kabrettstea, er det ikke lenge før vannet renner ned hit mot Hekkentjenn. Vassdraget går videre ned i Vegårsvann og Vegårsvannselva ned i Vegår. Videre ned til Høl og gjennom Vegårshei, forbi Nes Jernverk, Angelstad og så ut i sjøen. Begge vassdraga var i lange tider viktige transportveger. På Historielagets siste årsmøte refererte Viktor Normann til begrepet ” Brokeland Brygge ”. Han ville heller bruke navnet Brokeland og Vegårshei Brygge fordi det var slik det faktisk opprinnelig var. Han meinte begge vassdraga var årsaken til at handelsbyen Risør i sin tid ble etablert der den er.

Først ble nok Vegårshei avskoget pga tømmerbehovet til Jernverket og at

Vegårsvassdraget er bedre egnet til tømmerfløting enn Gjerstadvassdraget. Nes Jernverk var som vi vet i drift  fra 1738, Egelands Verk noe før fra 1707 med samdrift fra 1852 - 1884. Vassdragene har nok vært viktige i generasjoner både for Jernverkene, båtbyggeriene og tømmer- & trelasteksporten.  Normann meinte at vi skulle være glade for at det ble slutt på Jernverksdrifta fordi det var en sikker veg til avskoging av store arealer. Det reduserte muligheten for mer verdiskapende bruk av tømmeret. Det var som vi vet også stadig konflikter mellom Jernverkene og bøndene pga for dårlig kolpriser.

I Jernverksboka som kom ut i fjor ser vi at en i 1717 på Egelands Jernverk brukte  4446 lester kol fra 125 kolmiler. Dermed brukte en 8910 kubikkmeter tømmer fra heile cirkumferensen. Kolbrenning ga mye arbeide til bøndene, en antar 4000 dv / 40 miler i Gjerstad. En trengte også 1980 tønner malm som ga en årsproduksjon på 136 tonn rujern.  Fremdeles kan vi i skogene se rester etter milene.

                                          ------------------------
Rundt omkring i skogene her var det mange boplasser inntil på midten av 1800, noen vil si ei heil lita grend . Omgangsskule hadde en her også fram til 1860.

Det var ett yrende liv i skogene rundt her også i vår tid langt inn mot slutten av nittenhundretallet. De fleste bøndene både på Haugen/Løite, Vestøl og øvre deler av Vegårshei hadde sitt arbeide i skogene rundt her. Noen dreiv for seg selv og andre dreiv for etterkommere etter Nes Jernverk, i den såkalte Aallmarka. Om vinteren overnatta skaukarene i skaustauene. Etter et hardt arbeide vinterstid, så nok karene fram til våren og sommeren, først med tømmerfløting og seinere arbeide på gårdene.

Vi vet ikke hvor gammel Hekkentjenndammen  er, men den kan fort være fra 1700 -1800 tallet. En regner med at tømmerhogsten i øvre Gjerstad begynte på 1500 tallet. Steina er trolig hugget ut i området rundt her og transportert med hest hit. Det er utrolig å tenke på at en kan få bygget slike byggverk uten maskinhjelp, og slike fløterdammer er det mange av i skauene rundt omkring. Mange er bygd mye mer solid enn denne dammen.

I  bunnen her ser vi at det er hugget ut spor til bunnstokken. Den ble lagt der for at nålene skulle få feste. Nålene var treplanker som en satte ned vertikalt mot bunnstokken og damstokken for å demme opp vannet. Det kunne være ett farefullt arbeide, vasskrafta kunne fort få overtak på mannekrafta. En måtte ha en spesiell teknikk for å få smetta nålene på riktig plass. En måtte spille på lag med vasskrafta. Disse nålene måtte på plass før snøsmeltinga begynte om våren for å samle opp nok vann til tømmerfløtinga. Om ikke det ble helt tett, tettet en til slutt med mose.

Tømmerfløting på elva her og andre plasser var ett farefullt og krevende arbeid. Det  er mange historier om stygge ulykker og dødsulykker. En gang de skaut på Hekkentjennelva går det ei historie om Jon Markset født 1883. ” Skaut”  brukte en som uttrykk fordi det hendte at tømmeret satte seg fast og måtte skytes løst med dynamitt.  Jon var skaukar på sin hals og kjent som en overhendig flink arbeidskar. Hans bestefar er kjendt som kolbrennaren Gunnar Flåta,  som har kolbrennervisa etter seg. Jon var uheldig og gikk gjenom dammen og fulgte med vassføringa sammen med tømmeret nedover elva. Han ropte det han kunne . ” Tak bila, Gunnar !!”  Han ville ikke at øksa hans også skulle komme bort slik at karene ville mangle redskap….

Litt lenger nede i Vegårsvannselva, elva  mellom Vegårsvann og Vegår var Olav O.  Vestøl (1920 – 2006) uheldig. Han for ut i Svarthølfossen  sammen med tømmeret ned i Svarthøl. Han tenkte nok at hans siste time var kommet slik han hadde hørt om andre elvekarer. Men sannelig, som ett under dukker han opp mellom tømmerstokkene nede i Svarthøl. Hølen var så tett dekket av tømmer at han kunne gå i land på tømmeret heilt uskadd.

Som 9 åring var jeg i 1962 med å skaut på elva her. Det var nok siste gangen med skyting på elva. Husker at  vi satt på fjellet her fullt av karer som tørka sokkene og støvla i sola mens en koste seg med kaffe og niste. Det var alltid viktig å ha godt med folk langs elva slik at stokkene ikke stoppet opp på vanskelige plasser.

Noe seinere i 60 åra var dammen oppdemmet og det kom ett overhendig uvær. En kan tenke seg at vassføringa da blir stor her med heile Drivheia som oppsamler. Det lå tømmer her og damkara ga etter slik at de store vannmengdene fosset ut. Tømmeret ble liggende igjen spredt langt innover myrene. Det var ett veldig arbeid å få samlet tømmeret igjen. I 2004 fikk Grendelaget på Vestøl noen kulturmidler av Aust Agder Fylkeskommune og fikk som vi ser ordna dammen igjen.

I gamle papirer har vi sett at det våren 1951 ble fløtet ned 1.915 kubikkmeter med håndbarka tømmer i Vegårsvassdraget fra skogen rundt her. I Gjerstadvassdraget ble det i 1956 fløtet 20.000 kubikkmeter. Samme vinteren var 62 mann, derav 42 hoggere  i arbeide i Statsskog. Om en tenker tilbake til 1884 og vet at tømmeret trenger drøye 70 år på å bli fullvokst, skjønner en at det nok måtte være mye hogstmoden skog her på den tida.

Bilvegen opp fra Mo til Vegårsvann ble ferdig i 1962. Kleivvannsvegen ble bygget fram til Kleivvann i 1934 og forlenget hit til Hekkentjenn i 1976. Fellevegen var ferdig i 1965. Framføring av bilveger og skogsdrift med moderne maskiner har gjort tømmerfløting og skyting på elva uaktuelt. Heldigvis har vi igjen dammene som står her som viktige kulturminner fra skogsdrifta før i tida og flinke arbeidsfolk!

Takk for oppmerksomheten, og god tur videre!